Alf Tømmerhol

Takk for at du la ut talen din i kirken Pål. Jeg slutter meg til det du skriver om din far og slik vi kjente han som person. Du nevner Keegen og han deltok noen år i tippelaget vårt som også hete Keegen. Takk for en fin avskjed vi fikk med din far !💌

Hei, nedenfor følger minneordet for Alf som ble lest under begravelsen til Alf i Hoff Kirke: Kjære Far. Kjære Alf. Sist vi var her i Hoff kirke, er snart 20 år siden. Det var da Einar, sønnen min og ditt barnebarn, skulle døpes. Da vi gikk inn døra husker jeg godt at vi ble stoppet av en lattermild kirketjeneren som sa: - Jøss! Alf og Pål Tømmerhol i kirka samtidig. Det kan vel ikke ha skjedd før? Men nå er vi altså her igjen. Og dette har jeg gruet med til. Jeg har jo alltid visst at denne dagen ville komme, men den kom nok litt før enn jeg hadde sett for meg. Jeg fikk lov til å ha deg i livet mitt i nesten 49 år. Det privilegiet hadde ikke du med dine egne foreldre. Noe som jeg straks skal komme litt nærmere tilbake til Alf var et ekte etterkrigsbarn. Født 28.oktober i 1945 inn i et Norge som skulle finne seg selv igjen etter fem år med krig. Han var yngst i en søskenflokk på seks, og oppveksten ble på alle måter ganske dramatisk. Broren Håkon døde tidlig i en ulykke, og Alf var ikke mer en ti år da moren Gerda gikk bort. Kun et år senere forsvant også faren Hans, og som elleveåring var Alf blitt foreldreløs. De neste årene bodde han rundt om på Toten hus onkler og tanter, ikke minst hos Einar og Esther rett her oppe på Tømmerhol, Men da han var 15 år og ble konfirmert, tok Alf det som trolig ble det mest retningsgivende valget i livet: han pakket ryggsekken og dro til sjøs. Han skulle bli til havs i mer enn 50 år. De første årene til sjøs ble tilbragt i handelsflåten. Under flaggene til Wilhelmsen og Fred Olsen seilte han verden rundt med olje, kopra, sukker og maskindeler. Selv fant Alf sin plass i byssa og ble en kløpper på å lage mat. Han tok etter hvert kokk- og stewardskolen på Etterstad i Oslo, og fortsatte sjømannslivet som kokk på cruisebåter som gikk mellom London og Kanariøyene. I denne perioden møtte ha også Astrid, som han giftet seg med i 1974. Min barndom I 1976 kom jeg til verden og i noen hektiske småbarns år gikk Alf i land og fikk seg en «vanlig» jobb. Men fire år senere, i 1980, var det det igjen slutt på landlivet; da gjorde Alf som mange andre sjømenn på den tida; han fikk seg jobb i Nordsjøen og dro ut i «olja». Kjære far, om det skyldtes at du selv ble foreldreløs i tidlig alder, eller om du hadde en egen medfødt evne vet jeg ikke, men faktum var at du hadde et helt enormt omsorgsgen. Og du elsket unger. Ettersom du jobbet i Nordsjøen gikk det ukesvis mellom hver gang jeg kunne se eller snakke med deg, men gjett om du tok det igjen i periodene du var hjemme! For å si det enkelt: Du hadde ingen egne interesser. Du brukte kort og godt all din tid og energi på det jeg og mine kompiser synes var artig. Ofte var det fotball og du stortrivdes! Det sitter ganske mange her i dag med minner om en snill og omsorgsfull mann med glimt i øyet og bilen på tomgang på Lenaplassen. Jeg har ofte tenkt at du gjennom min og mine kompisers oppvekst fikk muligheten til å oppleve den barndommen og ungdomstida du sjøl ble snytt for. Måten din å bedrive barneoppdragelse kan oppsummeres med tre ord: ubegrenset tillitt og kjærlighet. I praksis gikk metoden ut på at jeg bestemte hva vi skulle gjøre og du sa ja. Også betalte du hvis det kostet noe og kjørte meg dit hvis det var for langt å sykle. Naturlig nok husker jeg dette som en fabelaktig oppvekst. Du er den meste prestisjeløse mannen jeg har kjent. Med det så mener jeg at du var såre fornøyd med tilværelsen hvis vi rundt deg hadde det bra. Mer trengte ikke du. Det er en helt sjelden egenskap som definert deg gjennom hele livet. Et godt eksempel på dette, var da du trolig gjorde en av de få kalkulerte tingene i livet: å få meg interessert i fotball. Du var stor Manchester United-fan. Spesielt hadde du et tett forhold til Busby Babes laget som forulykket i Munchen i 1958 og Englands gullag fra VM i 66. Men da du skulle sørge for å videreføre interessen til meg, var du raus på en helt annen måte enn jeg selv ville vært. Du hengte rett og slett opp en Liverpool-plakat på gutterommet og sa at «Man U er så dårlige nå at skal du heie på dem, kommer du til å mislike fotball. Men Liverpool er fantastiske, også har de Kevin Keegan.». Du elsket Kevin Keegan, og opp gjennom årene var det bestandig èn ting vi kunne være enige om: At alt var bedre under Keegan Gjennom tenårene mine fortsatte du å være den samme rause og inkluderende Alf. Du elsket at folk var besøk enten det var hverdag eller fest og stilte villig opp som sjåfør uansett tid på døgnet. Du stilte med egg & bacon når dagen i forveien hadde blitt for tøff, og «sofaen til Alf» ble et trygt ankerpunkt for mer enn èn kompis som av ulike grunner ikke kom seg hjem for natta. Døra sto alltid åpen. Denne formen for energisk og uselvisk omsorg fortsatte du også med da du langt senere fikk barnebarn og ble stefar til Phontip. For alle rundt deg var du rett og slett en ekte hverdagshelt. Så der det dessverre sånn at heller ikke hverdagshelter er udødelige. På vårparten hadde vi stadig snakket mer om at du endelig skulle ta steget og flytte nærmere oss i Drammen. Du slet fortsatt med ettervirkninger av en hofteoperasjon halvannet år tidligere og gledet deg til å komme nærmere barn og barnebarn. Før vi gikk i gang med selve flyttingen, gikk du motvillig med på å ta en tur til legen ettersom formen ikke var helt på topp. Det ble aldri noen flytting til Drammen. I begynnelsen av juli fikk du en alvorlig og uhelbredelig kreftdiagnose. Og derfra gikk det fort. Du hadde ikke vondt, men ble stadig dårligere gjennom sommeren og da august ble til september kunne du ikke lengre bo hjemme. De siste ukene tilbragte du på Labo, omgitt av mennesker med like mye innebygget omsorg som deg selv. Der likte du deg godt. De siste månedene var vi like nær hverandre som i oppvekståra. Vi var ofte sammen, og denne gangen var det jeg som kjørte og betalte. Både du og jeg visste innerst inne at vi straks var på overtid, og det var en ære å få lov til å gi noe tilbake til deg, far Onsdag 11. september klokka 16.58 holdt jeg deg i hånda da du kastet loss for siste gang. Du ble 78 år. Takk for seilasen, gamle sjømann. Takk for at akkurat du var faren min Takk for at akkurat jeg fikk være sønnen din Herfra er det bare blankt hav og sola i ryggen. God tur! Vi sees, far.

Takk for mange hyggelige stunder som nabo. siden 1977. Hvil i fred

Takk for alle gode minner, Alf. Nabolaget på Tømmerholshøgda vil ikke bli det samme uten deg. Du var alltid blid og ved godt mot. Du var snill som dagen er lang, og Bea levde virkelig det gode liv hos deg. Dersom noe var utenom det vanlig var du ikke sein med å respondere med «Døhhhh». Vi kommer til å savne at du kommer innom for en prat. Du var uten tvil Dumbos favoritt i nabolaget - ingen ga bedre kos og oppmerksomhet til han enn deg. Hvil i fred! En siste hilsen fra Camilla & Helge, Erle & Henry, Dumbo

Takk for alle gode minner, Alf. Nabolaget på Tømmerholshøgda vil ikke bli det samme uten deg. Du var alltid blid og ved godt mot. Du var snill som dagen er lang, og Bea levde virkelig det gode liv hos deg. Dersom noe var utenom det vanlig var du ikke sein med å respondere med «Døhhhh». Vi kommer til å savne at du kommer innom for en prat. Du var uten tvil Dumbos favoritt i nabolaget - ingen ga bedre kos og oppmerksomhet til han enn deg. Hvil i fred! En siste hilsen fra Camilla & Helge, Erle & Henry, Dumbo